Vi utfordret en av deltakerne på PustUka 2021 til å skrive noen refleksjoner rundt sine opplevelser på PustUka 2021 💨 Dette ble resultatet!
I’m up in the woods
I’m down on my mind
I’m building a still
To slow down the time*
For en som er ganske nyforelska i mindfulness-universet (fortsatt, tre år etter første møte!), så kan ordet ‘pust’ – sagt på den rette måten – være nok til å kjenne en frysning på ryggen. Det er et ord som rommer utrolig mye. Liv. Kjerne. Ro. Balanse. Og ikke minst; ærefrykt. Jeg tror at for alle som er så heldige å være nysgjerrig på dette underet – selve livskraften i oss – så er det gull å finne.
Uansett, da jeg ble spurt om å skrive om mine opplevelser fra PustUka, kjente jeg med en gang at det var noe jeg fikk veldig lyst til. Selv om jeg bare var tilstede fra torsdag til søndag, hadde jeg store ambisjoner om å få mest mulig ut av langhelga. Jeg ville få med meg mest mulig, og ta inn alle sanseinntrykk fra start til slutt. Det var muligens en bra strategi, for med tanke på mengden opplevelser og inspirasjon kunne disse tre dagene like gjerne vært tre uker.
PustUka, som ble arrangert for første gang i fjor, hadde gått helt under min radar. Kanskje fordi festivalen skjer i Tromsø, og jeg bor i Oslo. Kanskje fordi pandemien herjet og jeg ikke gjorde så mye research på eventer akkurat den sommeren. Eller kanskje det var skjebnen? Timing is everything, som de sier.
Pust inn
Allerede i lufta – på flyet – på vei fra Oslo fikk jeg en spesiell opplevelse som på en måte markerte starten på disse dagene. Vi cruiset gjennom blendahvite, fløyelsmyke skyer mens vi fikk mange små glimt av storslått natur under oss. Lyset var helt spesielt. Det var rett og slett slående vakkert, og forventningene mine økte i takt med at hodet omstilte seg fra hverdagslivet i Oslo til et nytt eventyr i en fremmed by.
Da flyet landet var det under en time til første workshop begynte, så jeg hoppet inn i første og beste taxi. Jeg bestemte meg for å utnytte hver minste mulighet til å utforske og kjenne på kulturen på denne øya, de drøye tre dagene jeg skulle være her.
Hold pusten noen øyeblikk
Første stopp på PustUka-programmet for meg var workshopen med Laila Stange og en innføring i Kjernekvadranten. For dere som ikke var tilstede på denne så er Kjernekvadranten altså en modell som på en ganske underholdende måte gir deg verktøy til å lære mer om seg selv og egne reaksjonsmønstre. For en som (les: undertegnede) er godt over gjennomsnittet fascinert av psykologi var dette definitivt en pangstart på helga.
Jeg tror ikke jeg tar feil hvis jeg sier at vi var flere som fikk oss noen aha-opplevelser i denne workshopen. Det er et eller annet veldig spennende med å bli oppmerksom på hvordan vi alle har så mange automatiserte reaksjonsmønstre i oss, og hvordan det preger livene og valgene våre.
For min del tok jeg med meg en dose ny selvinnsikt når det gjelder det å tørre å ta mer plass, noe som var veldig fint. Det fikk meg også til å tenke på et uttrykk jeg lærte for et par år siden; ‘Replace fear with love’. For hva er er det egentlig vi er så redde for, når vi holder tilbake? Når vi ikke sier det vi tenker? Når vi gjør oss selv mindre?
De neste dagene ble fylt til randen av nye inntrykk, inspirasjon, spesielle øyeblikk, nye bekjentskaper og en god dose ny kunnskap og innsikt. Det skal sies at noe som ga en ekstra dimensjon til opplevelsen min var det faktum at jeg reiste helt alene. “Skal du dra alene på en festival, hvor du ikke kjenner noen?” spurte en venninne meg dagen før jeg dro, med dårlig skjult skepsis i stemmen. “Ja, det skal jeg”, svarte jeg bråkjekt og kjente at det kilte litt i magen.
I’m lost in the world
I’m down my whole life
I’m new in the city
But I’m down for the night*
Pust ut
Jeg vet ikke helt hva jeg forestilte meg, men min opplevelse av Tromsø var faktisk over all forventning. Byen føltes som en veldig liten, men samtidig pulserende by, fylt av mennesker som tar deg imot med et stort smil og et hei. Jeg fikk et inntrykk av et samhold og en kultur hvor “alle” kjenner alle, et felleskap som er rimelig fjernt fra storbytilværelsen hvor man ikke engang vet navnet på naboen i blokka.
Nordens Paris er kanskje ikke uttrykket jeg synes passer best (hvorfor sammenligne epler og pærer?), men eksotisk – absolutt.
Uansett – tilbake til neste post på programmet. Etter workshopen med Laila Stange torsdag ettermiddag rakk jeg å ta en liten pause før neste stopp var bakgårdsfest hos Mack ølbryggeri. Denne torsdagskvelden ga meg en erfaring som jeg ikke kommer til å glemme med det første. En ting er å dra på en workshop eller to alene. Å dra på en fest helt alene, derimot…
Jeg skal absolutt innrømme at jeg ikke følte meg spesielt høy i hatten den første timen/halvannen denne kvelden, der jeg som 100 % loner vimset rundt i Macks bakgård og prøvde å finne noen nye PustUka-venner. Med veldig høy musikk var det vanskelig å starte en samtale i utgangspunktet, og kombinert med mine forsøk på å peke ned på et imaginært festivalarmbånd (som jeg ikke hadde fått tak i enda) for å sjekke om vi hadde noe til felles, var ikke noe suksess.
Etter X antall spørrende blikk fra hipstere i starten av 20-årene skjønte jeg etter hvert at jeg måtte skifte strategi. Jeg skjønte etterhvert også at festen var slått sammen med et event via DebutUka for nye studenter i Tromsø, studenter som selvsagt ikke helt skjønte hva jeg drev med. Det endte med at jeg ga opp å finne et felles holdepunkt og joinet heller dansen – bokstavelig talt.
Så – ny erfaring denne torsdagen: Er det én setting hvor man egentlig ikke trenger å ha noen ting til felles (les: henge rundt som Viggo Venneløs), så er det første ordentlige fest etter halvannet år med pandemi og lockdown. Der var jeg heldig.
Det var så mye glede å se i øynene til folk denne kvelden, og en helt spesielt stemning. Det var som en slags gjensynsglede med den pausen fra hverdagen som en fest faktisk kan være. En tid og sted hvor alt stopper opp litt, og man slutter å tenke. Bare være. Bare nyte øyeblikket. Glemme alt annet. Det var som en slags kollektiv lykkefølelse som det så ut som alle bare smeltet inn i. Et spesielt øyeblikk jeg ikke kommer til å glemme med det første.
Og apropos stemning: At kveldens DJ spilte glade partylåter fra det forrige århundre på en kasettspiller(!) mens han gliste om kapp med lyssettingen i bakgården gjorde det ikke noe mindre minneverdig. Det føltes virkelig som om vi feiret livet.
Kjenn på stillheten etter utpusten
Neste dag fikk jeg litt tilfeldigvis sjansen – via en venteliste – til å bli med på det som het Sjamanens verksted – En reise i ditt indre. Selvutviklingsnørd til tross, ordet “sjaman” var vel egentlig ikke noe som hadde fanget min oppmerksomhet når jeg så gjennom programmet, men etter tips om at dette kom til å bli et høydepunkt ble jeg nysgjerrig.
Min forhåndsoppfatning av en sjaman (i den grad jeg hadde noe særlig tanker om det, jeg måtte faktisk google definisjonen) var at dette var litt halv-shabby typer i flagrende klær, med en heftig gladkristen-vibe. Denne sjamanen, Louie Valotti (gründer av Genesis Holistic Medicine, moderne sjaman, mentor og visjonær) var definitivt i en annen gate. Utseendemessig kunne han like gjerne vært en PT fra Oslo vest, men det stødige blikket og den trygge auraen gjorde noe med stemningen i lokalet og i sirkelen vi satt i.
Jeg tror at de fleste som har vært med på noe lignende vet at det er vanskelig å gjenfortelle eller forklare. Det er på en måte vanskelig å sette ord på det som skjer i samspillet og i rommet, fordi det skjer så mye i øyeblikket. Noe som nesten er udefinerbart. Det blir et samspill med så mye mer dybde enn de fleste av oss er vant til å dele med fremmede mennesker, og det er uvant. Det er rett og slett så langt unna hverdagens trivielle smalltalk du kan komme. Det er et rom – i dobbel forstand – fylt av åpenhet, trygghet, følelsesmessig frihet. Et rom for å lære. Et rom for ny innsikt. Et rom for ettertanke.
Det finnes mange meninger om det å sitte i en sånn sirkel og dele svært personlige ting med fremmede, og det er kanskje ikke noe for alle. Men er man åpen og nysgjerrig kan det bli en ganske heftig opplevelse.
Lørdag ettermiddag ble verkstedet rundet av med en bålseremoni utenfor Havneterminalen, i herlig ettermiddagssol. Etter to dager med mye gråvær tittet solstrålene frem i det avslutningsseremonien sto for tur. Det var så vakkert der nede ved sjøen akkurat da, som om naturen ga oss akkurat den stemningen vi trengte. Noen ganger kan man lure…
På vei hjem til Oslo søndag ettermiddag var jeg helt overveldet av inntrykk og impulser, og det var fint å få litt ro til å fordøye alt sammen. PustUka ga meg en stor dose inspirasjon, læring, aha-opplevelser, gåsehud, musikkopplevelser, nye vennskap. Og sist men ikke minst, håp.
Når man møter så mange varme og fine mennesker samlet på et sted, med mange av de samme verdiene, så blir jeg overbevist om at vi er på vei mot en verden med mer raushet, genuinitet, forståelse og connection.
TAKK for magiske dager i Tromsø, alle sammen!
I’m up in the woods
(Run from the lights, run from the night)
I’m down on my mind
(Run for your life)
I’m lost in the world
I’m down my whole life
I’m new in the city
But I’m down for the night*
Tips for mer stemningsrapport: Sjekk ut hele sangen *‘Lost in the world’ av Kanye West og Bon Iver mens du ser gjennom resten av bildene fra PustUka.
Forfatter: Minna Fjeldskår (PustUka-deltaker, søring og tekstkreatør)
